• Vidar Petterson

Sør-Vestlandet - Nordsjøruta

- mat, mennesker, overnatting, snø, asfalt, bakker og grus

Like før toppen på Lysebotn-stigningen.

Med nesa sydover etter en myk start med ferge fra Moss til Horten har noen over meg bestemt at det ikke er tid for å gi meg en solfylt og varm velkomst til bedehusenes hjemland.

Det blide sørland er ikke alltid det, blidt og overøst med sol.

7-8 grader, 15 sekundmeter motvind og iskaldt styrtregn er ikke drømmestart på en ukes sykkeltur.


Restauranten Under, litt før Lindesnes.

Jeg kjenner jo til konseptet bil, og har jo tidligere erfart at bilen kan være en fin ting, og akkurat nå, den første dagen hvor sykkelen skal være fremkomstmiddelet blir bilen redningen. Hyggelig turselskap er alltid hyggelig, og ikke minst når selskapet forflytter seg på de samme veiene i en tørr og varm bil.

Varme og tørre forhold frister der vannet fosser rundt hjulene i de små bekkene som fyller hjulsporene. Jeg ser jo at områdene og veien er sjarmerende her jeg foreløpig trosser væ

Regnværet har gitt seg og Lindesnes fyr dukker opp.

ret og maser sykkelen videre i motvinden og regnet mellom Lillesand og Kristiansand.

Første kaffestopp kom beleilig like før Kristiansand. Hadde ikke planlagt at på sørlandstur i juni ville oppvarming av frosne hender være det viktigste med kaffen. Ikke ofte jeg har satt slik pris på en altfor varm kaffe i pappkrus.


Nå var det like greit med et par mil i bilen gjennom Kristiansand, hvor det for meg som ikke er kjent i området var bedre å komme seg ut av byen og ut på småveiene langs kysten. Vel ute av byen ved Langenes er jeg igjen på sykkelen, og hvor jeg på sjarmerende små veier er på vei mot Lindesnes.

Veien er igjen litt utrivelig der himmelen igjen har åpnet slusene, solbrillene dugger, og uten briller, med grus og skitt i blikket dukker Mandal opp. En liten pause for bein som begynner å bli noe trøtte. Regnværet har roet seg ned og av med anorakken, ikke ofte jeg sykler med fjellanorakk på raceren. Nå er det bare motvinden å kjempe i mot, i tillegg til alle småbakkene som kommer på rekke og rad.

Vinden er så sterk at det å ikke holde i styret, eller ikke legge vekten på styret med begge hendene kan være skummelt i de hardeste vindkastene. Med 11 kilometer igjen til Lindesnes er jeg i Spangereid, og nå er det nok med motvind, og i tillegg har også regnet dukket opp igjen. Gjennomvåt, kald og ikke drømmekveld for teltoppsetting.


Gressletta ser perfekt ut for telting, bortsett fra vanndammene…

Sliten og frossen står jeg noe motløs med teltet blafrende i vinden og regnet hamrende ned fra en svart himmel. På andre siden av veien peker et skilt i retning av en smal vei, Lindesnes Havhotell…

Valget er ikke veldig vanskelig, må jo ikke for enhver pris ligge i et telt, gjennomvåt, frossen og sliten. På Havhotellet er det for det meste leiligheter, og prisen med frokost er ikke verst.

Smilende hyggelige damer i resepsjonen ønsker velkommen, og ideen om en “Lars Monsen tilværelse” er for lengst glemt.


Har du litt ekstra tid og penger kan du prøve å booke et bord på restauranten Under, som ligger noen få skritt fra hotellet. Vi sjekket og fikk høre at det var fullbooket ut oktober. Kanskje like greit da du må regne med at det forsvinner noen tusen om du setter deg ned her. Vet ikke om de er litt høye på seg selv etter utallige omtaler, men vi spurte pent om å komme inn for en kikk og for å ta noen bilder, men ble kontant avvist.

Ok, det var ikke ekstreme kulinariske opplevelser vi var ute etter på denne turen, men å finne de fine veiene Nordsjøruta har å by på.

Et fint utgangspunkt for neste dag, en dag som allerede fra morgenen så atskillig hyggeligere ut.

Før du drar hjemmefra, og om du skal bruke racersykkelen på turen, skift pedaler til terrengpedaler. Terrengsko er langt bedre å rusle rundt når du skal se på spennende steder som her på fyret i sør, eller ved kafebesøk underveis. Sett også på baklys, det blir sannsynligvis noen tunneler.


Lindesnes Fyr

Etter en liten kaffepause etter å ha ruslet rundt på fyret er det klart for turen til Listastrendene. Den 87,9 kilometer turen starter med de samme 11 kilometerne tilbake igjen til nattens hotell, og derfra tar du av mot Lyngdal. Du kommer inn på små veier nesten uten trafikk. Dette er sykkelrute nummer 1, Nordsjøruta. Et veldig bra tips er å svinge mot Farsund når du kommer til Agnefest. Følg småveiene i stedet for riksvei 43 som her er nokså trafikkert fram til Farsund.

Jeg kom meg ut på riksvei 43 et stykke, og med trailere susende forbi på denne smale veien var ikke det stedet å oppholde seg. Så kikk godt på kartet og velg småveiene.

Broen over Jåsundet.

Farsund, sulten har satt seg i både hode og kropp. Pizzabakeren er tilfeldigvis rett i synet, dessverre, feitere pizza skal du jobbe litt for å finne.

De siste milene til Listastrendene gikk på fine veier, bare pizzaen som lå som en stein i magen, og som truet med å komme opp. Den satt en liten demper på opplevelsen de første kilometerne.

Vi bestemmer oss for å se etter en teltplass så nær sjøen som mulig, og det går fint, ti meter fra vannet ved en liten molo finner vi plassen. Fantastisk landskap med store steiner som preger strendene, og mellom steiner og Atlanterhav gresser sauer og kuer på de små irrgrønne gressflekkene. Hyggelig å krype inn i teltet til lyden av dyrene som rusler rundt og småprater.


Etter en god natt søvn våkner vi opp til sol og perfekt sykkelvær. Etter en liten morgenkaffe og primusen pakket ned er det naturlig å ta en tur til Lista fyr som bare er tre kilometer unna.

Også et spennende sted som fortjener litt tid.

Vi ruslet innom kiosken som ligger ved fyret. Der fikk vi låne nøkkel til det 34 meter høye fyrtårnet bygget i granitt i 1833. Linsene er fortsatt i bruk. Listakysten er norges største skipskirkegård. Fyret er nå et meget viktig landemerke for skipsfarten. Også her finner du merker etter krigen. Er du interessert i fugleliv finner du også Lista ­Fuglestasjon her.

På sykkelen igjen og i dag er det Sogndalstrand som er målet, 110 kilometer oppover kysten.

Men som tenkt blir det en liten tur til Lista Fyrstasjon, tre kilometer nedover kysten.


Noen mil på grus

Etter de første kilometerne på flate, fine asfaltveier dukker turens første grusvei opp (Fv 654). Jeg har valgt den minste veien. Jeg vil gjerne følge kysten så mye som mulig.

Her går det igjen opp- og ned og på begge sider dukker det opp vindmøller. Etter noen mil krysser jeg E39 og er igjen tilbake på asfalt mot Kvinesdal. Her går det flatt mot Feda, et av mange små sjarmerende steder som passeres. Her må du fortsette på den lille veien (Fv 804) som tar deg forbi områder hvor E39 går i tunneler. Det er ikke så mye å lure på, de ekstra kilometerne går på nyde­lige småveier i knallgrønne omgivelser.

Tilbake på E39 da det ikke går vei utenom og ops! Det dukker opp en tunnel, men heldigvis går det en liten vei rundt.

De siste kilometerne går igjen på E39, men det går greit de siste fem kilometerne til Flekkefjord som er neste stopp.

Bra med en liten matstopp før de siste fire milene til Sogndalstrand. Tollboden Bakeri, “vi har vedfyrt pizzaovn,” skryter dem og det er nok til at vi stikker innom. Pizza på høyde med italienske pizzeriaer, bra for resten av turen.

Bruk god tid på de siste milene, det er så mange fine steder langs denne strekningen, noen av de fineste fire milene jeg har syklet. Kuperte veier, strøken asfalt og mange små perler underveis.

Til Åna Sira kommer jeg via en liten bro over elven. Det er ikke mange meterne før det igjen går oppover med en stigning som tar meg opp 270 høydemeter, intet fjell, men en fin og jevn stigning. På en herlig nedkjøring kommer sjøen, eller fjorden, til syne igjen. Jeg er nå i

Idyllisk langs Listastrendene.

Nodevika og fjorden jeg kommer til er Jøssingfjorden. Du har kanskje hørt uttrykket “Jøssing,” noe

som stammer fra Altmark-saken i februar 1940.

Etter en stopp ved minnesmerke over Altmark og en kikk på de to små husene på Helleren går det oppover igjen, rundt 300 høydemeter er det til toppen. Jeg kikker opp på fjellsiden og ser at det er noe åpninger i fjellsiden, og når jeg kommer opp til tunnelen er det gamle løpet omgjort til gang- og sykkeltunnel. Litt oppover i tunnelen og det er er strukket flere hengekøyer mellom tunnelsidene. Fantastisk sted for overnatting, noe gjengen ved åpningen i tunnelen åpenbart også har forstått. Her er grillen i gang og de inviterer på grillmat og pils.

En liten stopp passer bra da det kun er noen hundre meter til toppen og skiltet sier at det kun er ni kilometer til Sogndalstrand, stort sett nedover.


Sogndalstrand

Jeg tar farvel med de nye vennene, et møte som ble noe spesielt da det var en gjeng døv-stumme, så samtalen ble av det litt uvanlige slaget. Jøssingfjorden ligger nå under meg og nå er det bare noen få kilometer ned til Sogndalstrand. Jeg triller ned den siste bakken og kommer ned til broen over laks- og ørretelven Sokno. Rett før broen går veien ned mot det lille stedet som

tidligere var et folksomt ladested. På slutten av 1800-tallet hadde Sogndalstrand 20 butikker, 4 bakerier, skjenkestue, distriktslege, telegrafstasjon, skole, bank, postkontor, los, fengsel, kommunehus m.m.

Aktiviteten har gått opp og ned og fram mot 1990-tallet satt forfallet preg på stedet. På 90-tallet gikk riksantikvaren inn og stedet ble restaurert, og er nå en sjelden liten perle som stadig flere oppdager.


Sogndalstrand er, som resten av Sokndal kommune, medlem av den internasjonale bevegelsen Cittaslow, som ble startet i Italia i 1999 for å ivareta små byer og steders særpreg og kultur. Det merker du når du kommer lenger inn i den lille byen, nedover den smale gaten.

Sogndalstrand er et sted du må innom om du er på disse kanter, og har du mulighet, og er heldig, noe vi var, kan du få deg et rom på Kulturhotellet.

Dette spesielle hotellet er ikke bygget som et tradisjonelt hotell, de 15 rommene befinner seg i åtte forskjellige hus rundt i det lille stedet.

Vi fikk et rom i det gamle kommunehuset som ble bygget i 1897, da inneholdt det fengsel, bank, postkontor, bibliotek telegrafstasjon m.v.

Inn Lysfjorden i regn og tåke.

Turistran 1

Det er søndag formiddag og utvalget er ikke voldsomt i kystbyen. Ved havnen finner vi en kafé eller noe lignende som påstår at de kan servere gode hamburgere. Vi kan velge mellom hamburgere og hamburgere. Da ble det det, hamburgere. Hamburgere på restaurant kan være godt, men to hamburgere uten smak og to cola for 500 kroner ville nok fått en stakkars Italiener eller Spanjol til å bryte sammen i krampegråt, – etter forfjamselsen hadde lagt seg.

Her må jeg bestemme meg for om jeg skal fortsette innover i landet, noe som betyr å fortsette med kupert terreng, eller legge turen langs kysten og Jæren.

Morgendagen blir den tøffeste med tre fjell så valget blir å fort­sette den mindre kuperte veien langs kysten. Det grønne landskapet er flatt, vinden kommer som forventet i friske tak fra havet. Jeg stopper for å ta en tur innom Varhaug kirke, ikke fordi turen langs bibelbeltet med bedehus til venstre og høyre de siste dagene har gjort noe med interessen for disse livssynsbegrensede klubbhusene hvor formannen ikke har vært til stede de siste 2000 årene, og det spørs om han dukker opp, men denne kirken er så liten at den må betegnes som søt.


Dens historie går langt tilbake og har du gravelsykkel kan du herfra legge neste del av turen på Kongeveien, samme trasé som Nordsjørittet, men med racer er det litt på kanten, så det blir hovedveien et stykke til. Forbi Ålgård og da er det igjen mindre veier uten trafikk til ferjekaia i Lauvvik.

Jeg triller mot kaia i god tid før ferja ifølge nettsiden skal gå. Billettkontoret er stengt, bommene ned og det hele ser ut til å være nedlagt. Rutetabellen på oppslagstavlen er fra 2018, og om det blir tur på Lysefjorden i dag er ikke så greit å vite. Jeg ringer ferjeselskapet, men der er det en telefonsvarer som ikke hjelper stort, … du finner informasjon på vår nettside…

Etter en halvtime kommer det en ferje, ikke fra retningen det står på nettsiden, og overraskelsen og gleden er stor da ferjemannen kan fortelle at båten går om fem minutter til Lysebotn. Turen innover fjorden går i lett regn og tåkedottene danser på fjelltoppene. Prekestolen, Flørli og Kjerag passeres og der inne i fjordenden ligger det som er et lite sted med noen få hus, Turisforeningshytte, to overnattingssteder og en kraftstasjon litt lenger oppe i lia. Teltet frister heller ikke i nå, regnet siler ned og turens lengste og tøffeste sykkeltur starter i morgen tidlig.


Turistran 2

Vi rusler fra kaia og etter noen få meter dukker en Turisforeningshytte opp som er fristende. Beklager stengt på grunn av oppussing står det på en papirlapp. Stengt i juni, ikke fantastisk planlegging! Kjerag Lysebotn Camping står det på den andre siden av veien, vi prøver der. Der kan v i få et rom til 1.400 kroner for en natt, med frokost. OK det er siste natten så vi tar det. Rommet er 100 meter lenger opp i veien i et annet bygg.

OK igjen, vi kommer inn i et rom med to enkeltsanger, mørkt og trist. Dårligere standard enn på et billig ungdomsherberge. Snakk om turistran. Frokosten neste Norge topper dette, med ihjelstekt speilegg og to knøttsmå baconbiter og FirstPrice juice er det pinlig å vite at utlendinger som ikke er vant til dette vil bli vettskremte for å komme tilbake til disse overprisede stedene. Et lite glass rødvin og en pils i plastglass til to hundre kroner hjelper heller ikke.

Dette er riktignok ikke et reise- eller matmagasin, men overnatting, mat og drikke er en viktig del av turen og derfor tar jeg det med.

Nok snø over Suleskaret i juli.

OK, fortsatt sulten, men frokosten er over, sykkeltøyet som tåler regn er på da det er lett regn og fem grader nå klokken åtte. Nå er det Lysebotn stigningen som er dagens første utfordring, den desidert bratteste og lengste sammenhengende bakken. 10 kilometer med 10% snittstigning er en brutal start på dagen. De første syv-åttehundremeterne er flate og så er det rett inn i bakken, det stiger umiddelbart kraftig og det tar litt tid før beina vender seg til at det går så jevnt og bratt oppover. Når jeg først begynner å komme inn i en slags klatre rytme, bærer det inn i den 1,1 kilometer lange tunnelen. Nå har de heldigvis fått lys, men med 10-12% inne i en tunnel virker det som om jeg aldri blir ferdig med den. Det går greit videre oppover og nå begynner tåka å lette og små hull med blå himmel dukker opp blant de grå skyene. Kaffen og parkekeringsplassen for de som skal gå til Kjerag passeres og det er ikke mer enn rundt tre kilometer til den første toppen. Det er ikke den endelige toppen, men resten av turen til toppen går litt opp og ned og er en fin variert strekning. Dersom er annerledes her hjemme enn i fjellene sydover i Europa er at det er større flater når du kommer opp. Sydover er fjellene spissere og det er som regel bratt opp, og bratt ned på den andre siden med en gang.

Det er to-tre herlige mil over fjellet og været er nå så fint at vi finner fram primusen å tar en liten kaffepause. Helt vindstille og solen varmer godt.


Ferden går videre og i de lange utforkjøringene er det fin og tørr asfalt. Nede på rundt 500 m.o.h. Er det slutt på nedoverfesten. Stigningen opp til Suleskard og over fjellet er annerledes, strekkene oppover er rette og lange, mentalt mer slitsomme enn opp fra Lysebotn som var … serpentiner. Det er mange herlige strekker over Suleskard. Brøytekantene er fortsatt seks-syv meter høye enkelte steder. Når jeg tror jeg er oppe, blir jeg lurt et par ganger da det dukker opp noen tøffe kneiker. For en som ikke er spesielt bygget for oppoverbakker passer det som regel ikke med for mange overraskende bakker når beina nærmer seg grensen for en passe dagstur. Men det hjelper lite å tenke på det da det fortsatt er én drøy stigning igjen.

Nede fra fjellet og det er deilig med noen flate kilometer gjennom Valle og videre før jeg skal svinge opp stigningen som ender med en skikkelig bratt nedkjøring til Dalen. Asfalten er litt mer humpete over her, men fortsatt bra nok. Helskinnet nede i Dalen og årets første lange sykkeltur er over. En fantastisk tur på sjarmerende og til tider krevende veier.

Før turen snakket jeg med ledelsen på Dalen Hotell om å avslutte turen med å lage en liten sak om hotellet. Vi kunne få en tilbudspris på 3.000 for en natt, noe de fleste sykkelturister ikke er interessert i. Konklusjonen fra turen er at det er mange fantastiske veier over alt, og dette var en del av Nordsjøruta (som er en del av Eurovelo 12) som går fra Shetland til Bergen.

Med så fin sykling er derfor synd at hotell og matopplevelsene variere så voldsomt, både når det gjelder kvalitet og pris. Det er greit å betale for bra opplevelser, men da må de være det. G


Les om sykkelverden i Gruppetto - Abonnér - Se abo-tilbudene

32 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

GRUPPETTO AS

Bråtanveien 3 B
1446 Drøbak

Telefon/Phone: +47 900 56 011

E-post: post@gruppetto-magasin.no

  • Instagram Social Icon
  • facebook-square