• Vidar Petterson

Med Stasi på hjul - Wolfgang Lötzsch's absurde DDR-opplevelser

Oppdatert: juli 23

Han tauet feltet til streken og ingen klarte å passere han. Når han stilte til start ga de andre opp. Wolfgang Lötsch var Øst-Tysklands desidert største sykkeltalent på 1970-tallet.

Han kunne aldri ha forutsett hvor store vanskeligheter han skulle få. Han var alt annet enn en politisk aktivist eller opportunist.

Men de øst-tyske myndighetene mente likevel at han var en trussel for kommunistregimet og startet en kampanje mot ham basert på følelsen av at han ikke var bra for det øst-tyske, steinharde regimet.

Et 17 år langt løp begynte. Et løp hvor konkur­rentene på to hjul ikke var de tøffeste, men Stasi (Øst-Tysklands fryktede etterretning) skulle stå for den tøffeste motstanden. Han tok utallige seire, men ingen utenfor den øst-tyske grensen, eller i et internasjonalt ritt.

“Rytteren som aldri har sett solen” ble han omtalt som i Øst-Tyskland.

Deutsche Demokratische Republik, DDR, bedre kjent som Øst-Tyskland var et selverklært sosialistisk land, men ble oftest referert til her i vest som et kommunistisk land. DDR eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Det var en del av “Østblokken” som var en Sovieto


kkupert sone. Berlin som lå inne i Øst-Tyskland var delt inn i en Sovietstyrt sone og resten var delt inn i britisk, kanadisk, fransk og amerikansk sone. Berlin var i sentrum under den kalde krigen.

Som et resultat av Berlinmurens fall i 1989 og gjenforeningnen med Vest-Tyskland i 1990 opphørte DDR å eksistere i 1990.

Fire mapper, hver på 2.000 sider med opplysninger, er samlet om han. Wolfgang Lötzsch har nå lest alt som er skrevet om han, alle opptak, notater og ikke minst informantenes rapporter. Han forstod at Stasi hadde full kontroll over ham. Han vet nå også hvem som spionerte på han og hvilke som forrådte ham. Etter Tysklands samling i 1990 ble Stasis mapper samlet i en nyopprettet institusjon. En ny lov ble opprettet som sa at alle som hadde mistanke om at de ble overvåket av Stasi kunne få innsyn i sine mapper.

"Forbrytelsen" var at han ikke åpent støttet kommunistregimet i Øst-Tyskland.

Ministeriet for Statssikkerhet/avdeling kontroll av mennesker

Rapport om L.

Den 30.05.1976 møtte jeg min venn L. Meningen var å gå på diskoteket i Neuhilbersdorf. Ølet vi drakk og mine planlagte “provoserende uttalelser” fikk L til gjentatte ganger å uttale ting jeg ville. Jeg vil gå så langt som å si at han i forhold til Vest-Tyskland betraktet den Øst-Tyske økonomien som en “svinesti” og at det Vest-Tyske systemet var det Øst-Tyske fullstendig overlegent og hvis de ville kunne de utradere hele Øst-Tyskland på kort tid. Kun fem prosent av befolkningen tror på det Øst-Tyske systemet. Resten er enten hyklere og oppkomlinger eller de som feigt venter på befrielsen. L er overbevist om at sosialismen er mislykket og han gjør heller ikke forsøk på å skjule det.

(Utdrag fra mappen: Operasjon SPOKE)


Historien om Wolfgang Lötzsch er både tragisk og grotesk, men dessverre ikke enestående. Den demonstrerer hvordan DDRs absurde og paranoide menneskekontroll fungerte i praksis. Til tider er denne historien også på et absurd vis flott – selvølgelig ikke kontrollen av innbygggerne, men måten Wofgang Lötzsch vant på. Gang på gang, mot alle odds og statens maktmisbruk gjorde seirene han til en folkehelt. Han var den svake og forfulgte som kunne vinne mot det enorme maktapparatet. Tilskuerne jublet og feiret ikke bare en toppidrettsutøvers triumf, men de elsket stemningen når en funksjonær (selvfølgelig fra makthaverne) måtte legge nok en lauvbærkrans rundt halsen på en av deres hatede motstandere. Det var ingen overraskelse at “Lötzsch-saken” ble en viktig politisk sak som raskt vokste utover idrettens verden.


Wolfgang Lötzsch er fortsatt involvert i sykling. Etter den aktive karrieren har han jobbet som mekaniker i bl.a. Nürnberger, Gerolsteiner og Milram. Han har fulgt dem på utallige internasjonale løp – løp han aldri fikk mulighet til å delta i.

Siden 2013 har han vært trener i det lokale laget, ESV Lokomotive Zwickau.


Jeg leste om Wolfgang Lötzsch for noen år siden og ble grepet av historien om denne mannen som aldri gav opp. Om hvordan DDR jobbet helt ned på den minste detalj for å holde mennesker nede. Historien om Wolfgang Lötzsch handler ikke utelukkende om sport, men er en dyptgående historie om oppurtinisme, feighet og svik. Hvordan kunne det ha seg at en upolitisk idrettsmann gjennom sine suksesser på sykkelen kunne ryste statsapparatet, og bli utsatt for så mye urettferdighet. Dette er en historie om en mann som kunne havnet på de store lerretene i kinosalene.

Lötzsch ville gjerne møtes for et intervju. Han ville gjerne at flest mulig også utenfor Tyskland skulle få kjennskap til historien.


Grått og trist

En sidevei i utkanten av Chemnitz, en fargeløs industriby i sørvest-Tyskland. Pregløse, grå leilighetskomplekser omkranser veien gjennom Chemnitz. Hus nummer 150 har et lavt anneks med en gammel stålport som bærer preg av tiden som en del av Øst-Tyskland. Dette var beskrivelsen av møtestedet vårt jeg fikk over telefon.

Gjemt bak porten fant jeg garasjen hans hvor han kobler av blant alle trofeer og minner fra hans spesielle karrriere. Han ankommer selvfølgelig garasjen på sykkel, tilbake fra “morgenøkten”. Wolfgang Lötzsch er en høy karismatisk mann som har passert midten av sekstiårene, tilsynelatende fortsatt atletisk og i god form.

Han betrakter meg, den fremmede gjesten forsiktig, som om han vurderer om han kan stole på meg. Inne i garasjen, og det første jeg ser, er lauvbærkranser. Hele veggen er dekket av gullforgjylte lauvbærkranser.

Lötzsch står stille et øyblikk og lar meg betrakte det jeg ser, han iakttar meg for å se min reaksjon. - Jeg ville først kaste alt, sier han, men så tenkte jeg på alt hver og en av dem står for, ofrene jeg har gjort. Så jeg lot de bare være. Veggene er dekket av bannere fra fans, gulnede avisutklipp og bilder av tidligere sykkellegender. Her er det mye fortid, man føler hvordan han lever i fortiden. Han har på en merkelig måte ikke helt kommet ut av det gamle Øst-Tyskland.

Det er som det alltid er: De som stod bak mye av ugjerningene har gått videre, tilsynelatende enkelt satt en strek over egne overgrep, men ofrene for ugjerningene, som Wolfgang Lötzsch lever fort­satt midt i sin egen historie hvor fortidens hendelser fort­satt har et sterkt grep om tilværelsen.

Blant lauvbærkranser og minner tilbringer jeg mye tid. Veggen er dekket av gullforgjylte lauvbærkranser.

Karl-Marx-Stadt

Det startet i idrettsforeningen Karl-Marx-Stadt, sentrum for den beryktede Øst-Tyske toppidrettssatsingen. De ivrige og utspekulerte Øst-Tyske talentspeiderne fikk tidlig øynene opp for den unge Lötzsch. - Den gangen var drømmen å bli en “Friedensfahrer”. - Fredsrittet var Østblokkens store etapperitt, Øst-Europas Tour de France og var ved siden av VM og OL det store rittet for alle Øst-Europeere før Sovietunionens oppløsning og sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland.


Drømmen om status

- Å representere DDR gav deg en helt spesiell status. Når han forteller, hører jeg hvor viktig det må ha vært for Lötzsch å få oppfylt den drømmen - noe han aldri fikk. Hovedtreneren i sportsklubben Karl-Marx-Stadt, Werner Marschner så tidlig hvilket enormt talent han var og trente han opp til å bli en stor sykkelstjerne - i øst. Som syttenåring dominerte han fullstendig juniorklassen og vant den ene “Spartakiaden” etter den andre. Spartakiaden var en slags ungdomsolympiade for Sovietunionen, DDR og Warzavapaktlandene. Han var den beste rytter i DDR-Tour allerede som attenåring. Den nå avdøde Werner Marschner mente til det siste at Lötzsch var “syklingens konge”. “Den Lange” som han ble kalt, viste tidlig i tester at utholdenheten langt overgikk legenden Täve Schur, som ble verdensmester i 1958 og 1959 og også hadde flere seire i Fredsrittet.


1970-tallet og sportsmulighetene åpner seg

Wolfgangs foreldre er stolte av sitt eneste barn og støtter han så godt de kan, selv om det kan medføre fare også for dem. De er født i 1900 og 1910 og har gjennomlevd to verdenskriger og opplevd utallige historiske og politiske forandringer. De nekter å få livene sine diktert av den totalitære staten. De er frisinnede, men også naive. Konfrontasjoner er uungåelig.

Det er begynnelsen av 1970-årene. En tid hvor toppidrett kunne åpne dører. En tid hvor folk trodde på idéen om “diplomati i treningsdress”. Wolfgang Lötzsch er det store håpet. Året er 1972 og han skal til OL i München for å hente hjem gullmedaljer - det er nærmest å betrakte som en ordre fra myndighetene. Hver gullmedalje er en liten seier for sosialismen siden Olympiaden er i München som ligger i et spesielt fiendtlig naboland - det “andre” Tyskland. Toppidrett blir fra sosialistlandenes side sett på som et instrument for å fremme politisk overlegenhet og Olympiaden scenen hvor den kalde krigen utspilles.

På vei mot seier i Berlin Rundt. Et tradisjonsrikt ritt i gamle DDR.

Feil svar

Sent i 1971 inviterer sportministeriet deres 18-årige håp Lötzsch og hans far til en konsultasjon. De har planene klare for Wolfgang Lötzsch. Han skal bli medlem av “Sozialistische Einheitspartei Deutschlands” (SED), men hans aldrende far motsetter seg pålegget og mener de skal la sønnen i fred og la han sykle. Det er dessuten ingen uttrykksfrihet eller fri presse i DDR. Dette ble sterk kost for statsfunksjonærene og de uttrykker at dette er å anse som et angrep på systemet. Wolfgang blir spurt om han deler farens syn. Hva skal han svare? Han vet at disse intrikate spørsmålene betyr at han enten må dele sin fars misnøye med staten eller snakke i mot sin egen far. Med en blanding av mot og naivitet erklærer han; “Ja, jeg er enig med min far. Alt er ikke bra i dette landet”. Møtet blir brått avbrutt. Neste dag forsøker trener Werner Marschner å redde situasjonen med et brev til funksjonærene at han skal snakke med Wolfgang for å avklare at han ikke mente det negativt. Han tar på seg ansvaret for at Wolfgang aldri skal uttale seg ufordelaktig om DDR. Så kommer sjokket. Rett før avreise til en treningsleir i Belgia kommer beskjeden om at Wolfgang er utestengt fra idrettsforeningen Karl-Marx-Stadt. - Verden falt sammen, sier Wolfgang med triste øyne når han forteller. Forklaringen var: “Sykkelrytteren er politisk fullstendig ustabil”. Hva kunne han ha gjort som fikk DDR til å utestenge deres største talent? Han har en fjern slektning, også sykkelproff, som flyktet til Vest-Tyskland for mange år siden, men han har ingen fluktplaner. Det kommer heller ikke på tale å melde seg inn i partiet for å forsøke å redde situasjonen. Medlemskap i partiet er obligatorisk for alle toppidrettsfolk som skal konkurrere i kapitalistiske land. Han ønsker kun å få konkurrere mot de beste - hverken mer, eller mindre. Staten ser på Wolfgangs skeptiske uttalelser som en trussel mot DDR. Han kommer sikkert til å hoppe av til vesten hvis han fikk være med til konkurranser i utlandet. Han blir tatt ut av det voldsomme propaganda- og støttesystemet idretten har. Ingen trening i idrettsforeningen Karl-Marx-Stadt. Hans tid som Øst-Tysklands store håp og statsamatør er over.


Statsproffer

I DDR og over alt i Østblokken ble statssponsede toppidrettsutøvere kalt amatører. Deres seire var for landet og systemet - ikke for dem selv. Alle visste at toppidrettsutøverne slapp å jobbe, selv om de offisielt som regel var ansatt i staten eller militæret. Delingen mellom proffer og amatører var hyklersk. Reklamepengene som finansierte de vestlige lagene var ansett som syndefulle – kapitalismens hatfulle signatur. ”Statsamatører” fra Øst-Europa hadde de samme gode treningsforhold som proffene i vest. Forskjellen var at i øst hadde staten full kontroll over utøverne. Ekskludering fra en statlig sportsklubb var ensbetydende med slutten på karrieren.


”Da er vi klare for start og feltet sendes ut om to minutter. Wolfgang Lötzsch starter om 10 minutter.”

uttalte speakeren før starten i Berlin Rundt. Til DDR-ledelsens forferdelse tok han igjen feltet og vant rittet. Resultatet var at han ble en enda større helt blant folket.


Tross utestengelsen er Wolfgang mer enn noen gang tent på å fortsette. Sykling er livet, han kan ikke slutte nå. Han prøver å finne utveier for å få sykle ritt. Han kommer seg inn i et slags bedriftsidrettslag (Betriebssportsgruppe, BSG). Dette er hans eneste sjanse til å konkurrere mot de beste. Han kommer seg med på bedriftslaget (BSG) til en motorfabrikk og sykler helt uten penge- og trenerstøtte på sitt gamle utstyr. Han må stå for alle reparasjoner og service selv. Mens Statens toppidrettsystem sender andre toppryttere til konkurranser og treningsleire i utlandet, trener Wolfgang alene på sin gamle Diamant racer i det kupperte terrenget rundt Karl-Mark-Stadt hver dag.

I sinne og skuffelse presser han seg hardt og formen er meget god. Han vinner alle rittene i BSG-serien (bedriftsserien som også var tøff). Overraskende blir han plukket ut som en av de fem beste BSG-rytterne som får være med på flere store ritt blant de beste rytterne. Han får også være med på det nasjonale mesterskapet og “Berlin Rundt”. For Wolfgang er dette bakdøren tilbake til de store rittene.

Var du ikke på lag med myndighetene kunne du havne her.

Fleksible regler

Det er siste dagen under DDR-mesterskapet på bane og 4.000 meter finalen i individuelt forfølgelsesritt. Thomas Huschke, den ubestridte mesteren på distansen, er motstanderen. Han leder som ventet fra start og det ser ikke bra ut for Wolfgang. Det går som alle forventer, med halvkjørt løp og Huschke i ledelsen. Men har han startet for hardt? Wolfgang begynner å ta innpå og ved passering etter åtte av ti runder er de nesten likt. Ved siste passering er det umulig å se hvem som leder. Siste runden går og Wolfgang glir så vidt fra og er 31 hundredeler foran i mål. Sensasjon! Publikum er over seg av ekstase og roper: Wolfgang Lötzsch til Canada! Wolfgang til VM i Montreal! Det er en styrkedemonstrasjon mot det mektige DDRs toppidrettssystem. Funksjonærene er sinte og sjokkerte over at deres mann tapte og annonserer regelforandringer. Det blir slutt på at BSG-rytter får stille i store og viktige ritt - “Statens ryttere” skal vinne! Vi skal ikke mer bli dummet ut av amatører!


Desto mer motgang han møter fra statlig hold, jo hardere trener Wolfgang. Han viser ved å vinne ritt at de har kastet ut den beste rytteren.

Wolfgang har utrolige historier å fortelle: Sekunder før start i store ritt kunne speakeren gi ordre til alle de Statsansatte “amatørene” i feltet; ALLE MOT LÖTZSCH! Bare tanken på at en de har kastet ut skulle slå deres eget subsidierte toppidrettssystem (de hadde selvfølgelig alt det siste utstyret fra Vesten og lå på treningsleire der de kunne holde på uforstyrret) gjorde at de brukte alle midler for å stoppe ham. Han slo ikke bare enkeltryttere, men et helt system som skulle være overlegent.

Hva skulle de gjøre, denne “statsfienden” vant nesten hver gang! Han må isoleres. De andre rytterne får forbud mot å snakke med ham. En rytter fra DDRs nasjonale lag gratulerer han på podiet og blir øyeblikkelig kastet ut fra laget. Wolfgangs seiersrekke fortsetter, i ritt etter ritt. I 1974 vinner han Berlin Rundt for første gang - et klassisk ritt med mye brostein. Senere samme året blir han landveismester i DDR. Og ikke nok med det så vinner han også “Sachsen-Tour”. Hver gang han får stille ender han på podiet. Men han får fortsatt ikke komme med på landslaget selv om han er klart den beste rytteren i landet. Han får heller ikke delta i Fredsrittet, VM eller OL. I stedet innfører de nye regler som skal gjøre det vanskeligere for Wolfgang å hevde seg. Stadig oftere får han høre: Du har ikke lov til å starte her LÖTZSCH! Bare de små lokale klubbrittene får han stille i. Han må vanligvis starte 5 minutter bak resten av feltet og til funksjonærenes fortvilelse tar han alltid igjen feltet og vinner litt for ofte etter deres smak. Publikum derimot elsker det de ser, og “LÖTZSCH” “LÖTZSCH” kan høres i gatene og plakater med navnet hans henger på husveggene langs løypene. Om ikke annet er han en folket store helt.


Feighet uten grenser

Under et ritt i 1975 får vi på en brutal måte se hvordan systemet virker, og hvor feige motstanderne hans er. Wolfgang velter stygt og blir liggende bevisstløs i veikanten. Ingen stopper for å hjelpe, heller ikke følgebilene eller den offisielle legen. Han har ingen følgebil eller lag, han starter for seg selv. Heldigvis er det en lege i den siste følgebilen for et lite lag som tar sjansen på å stoppe. Han kjøres til nærmeste sykehus hvor han tilbringer flere dager i koma. Stor skader med flere brudd, også brudd på skallen gjør at han må holde sengen i lang tid. Han trener seg sakte, men sikkert tilbake i god form igjen. I mellomtiden har funksjonærene sørget for nye reguleringer i reglementet; Resultatet er at Lötzsch blir utestengt fra alle ritt.


Fengsel

Nå er “Lötzsch-saken” ikke lenger kun en sak på det høyeste nivå blant DDRs sportsfunksjonærer. Ministeriet for Statsikkerhet, mer kjent som Stasi, følger med på alt han gjør. Til tider er opptil femti “IM’s”, (Inoffizieller Mitarbeiter) uofisielle spioner som rapporterer om alt han foretar seg og sier. Han merker at alt snører seg sammen rundt han og ønsker å flytte fra Øst-Tyskland. Han oppsøker den Vest-Tyske ambassaden i Berlin som oppfordrer han til å søke om tillatelse til å forlate landet. Han får avslag gang på gang. Skulle Lötzsch forlate landet for å vinne sykkelritt for fienden?

Det kunne ikke, og skulle absolutt ikke skje. Stasi strammer straks ytterligere inn når de får vite at han ønsker seg ut av landet. De oppfordrer en IM til å overtale Lötzsch til å planlegge en ulovlig flukt. Selvfølgelig for å kunne ta han på fersk gjerning, for så å kunne låse han inne. Lötzsch går ikke i fella. Han tar i stedet kontakt med Vest-Tyske ryttere. Han avtaler et hemmelig møte med Rudi Altig (tidligere verdensmester) som i 1976 var lagleder for det Vest-Tyske laget i Fredsrittet. Lötzsch ber han om hjelp da de møtes på et hotell i all hemmelighet. Planen er risikabel, og han vet han blir observert. Men han går enda et skritt videre da han oppsøker en korrespodent i den største Vest-Tyske avisen i Øst-Berlin.

20. juli 1976 blir det publisert en stor artikkel i SÜDDEUTSCHE ZEITUNG. Tittelen “Når det ikke er mulig å vinne mer”, gjør historien kjent også i Vest-Tyskland og Stasi er selvfølgelig rasende.


En dag får de endelig tatt ham. Etter en sammenkomst med venner stopper “Volkspolizei” (politiet) han og provoserer han kraftig. Han blir sint og han klarer ikke å holde det oppbygde sinne tilbake. Uttalelsen “innbyggerne i DDR har ingen rettigheter. Det er kun politiet og Stasi som har det” sender han i fengsel. Lötzsch blir arrestert og sendt til Stasi fengselet i Karl-Mark-Stadt. Han er under etterforskning for anti-DDR aktiviteter. Artikkelen i Vest-Tysk presse skal brukes til å knekke han. Den regnes som et angrep på toppidrettssystemet og skader DDRs omdømme. Ti måneders varetekt på 8m2 uten vindu. De skal forsøke å knekke han både fysisk og psykisk.

Lötzsch er kun 24 år og føler at bunnen er nådd.


Karl-Mark-Stadt, 12.10.1976. Distriktssjefen for Rikets Sikkerhet.

Kriminalsaken mot Wolfgang Lötzsch, født 18.12.1952.

Lötzsch er anklaget for gjentatte ganger å ha snakket mot sitt eget land og dømmes til fengsel i 10 måneder. Han er ikke villig til å oppgi sin plan om å bli internasjonal toppsyklist. Han ønsker å oppnå det i Vest-Tyskland. Han er fullstendig fiksert på disse idéene og ikke villig til å høre på fornuft. Vi anbefaler at han undersøkes av idrettslege. Deportasjon kan kun komme på tale hvis han fysisk ikke er i stand til å konkurrere på topp internasjonalt nivå igjen.

Siegfried Gehlert

General, Stasi (Utdrag fra mappen: Operasjon SPOKE)


Ikke en gang i fengselet gir Lötzsch opp sykkelkarrieren. 3000 knebøy og 400 armhevinger om dagen holder ham i så god form at Stasi absolutt ikke vil sende han til Vest-Tyskland. Når han blir løslatt roper sikkerhetssoffiseren etter ham: “Du vil aldri kunne forlate DDR. Vi vil aldri la en sviker som deg snyte oss for medaljer til fordel for det underlegne vestlige samfunnssystemet”.

Over 8.000 sider med dokumenter kun i saken mot Wolfgang Lötzsch. De opererte med null arbeidsledighet i gamle DDR - kanskje ikke så rart…


Høsten 1977 og Lötzsch er fri igjen. Han ønsker å konkurrere så mye han kan. Han vet at det årlige rittet i Berlin sentrum “Around Alex” går og han ønsker å delta. Via en informant får Stasi høre om det og forsøker å hindre deltakelse. De kan ikke tillate å bli utsatt for nok en offentlig ydmykelse, og på ingen måte i hovedstadens gater. En Stasi-topp forsøker å få sykkelforbundet til å trekke lisensen. De tør ikke selv å gjøre det så åpenlyst etter all publisiteten han har hatt. Han er nå under konstant overvåkning og en dag blir han hentet inn til Stasis hovedkvarter. Der blir han spurt om hvordan han føler seg. Han føler seg igjen på bunnen, men han har en plan. Han vil forsøke deres egne metoder. Han går med på å melde seg inn i partiet, trekke søknaden om å forlate landet og later som om han er en angrende synder. Han har kun ett mål: Det stor Comebacket. Han vil sykle og vinne ritt igjen.

I neste møte blir Lötzsch bedt om å roe ned syklingen og kanskje bruke energi på andre ting i framtiden. Lötzsch kan ikke drømme om å trappe ned enda, men overfor Stasi er han enig. Det er som å gjøre en avtale med djevelen. Han har et år bak seg uten ett eneste ritt og klør etter å stille på startstreken igjen. Taktikken virker: Han får lisensen tilbake.


Endelig tilbake

Den store dagen kommer, med stekende sol og uvanlig varme. 128 ryttere står på starstreken av den 77. utgave av Tysklands eldste klassikker “Berlin Rundt.” Landslaget, gjeste­ryttere fra Soviet og Polen og topprytttere som Olaf Ludwig og Uwe Ampler er på startstreken. En virkelig test for “fengselsfuglen” Lötzsch. Landslagssyklistene kontrollerer fronten da Lötzsch angriper allerede etter femti kilometer. Ingen går etter. De ser på det som et “selvmordsangrep” og er sikre på at han snart sprekker. Men Lötzsch øker avstanden og flyr gjennom gatene til publikums begeistring. De har allerede hørt hvem som har stukket. Han får høre at han har 4 minuttters ledelse på feltet. “Berlin Rundt” er Lötzsch’s store triumf. Han vinner til slutt med 8 ½ minutt, og til og med enkelte Stasioffiserer er imponerte.


Hans største konkurrent på 80-tallet var den unge Olaf Ludwig. Lötzsch delte ofte seierspallen med han. Ludwig vant både Fredsrittet og OL. Han ble også en Tour de France stjerne og var sett på som en mønsteratlet i DDR. Men i det stille hjalp han sin venn Wolfgang med utstyr. De levde likevel i to forskjellige virkeligheter, den ene trodde på DDR-systemet, mens den andre var en utstøtt, ensom ulv. DDRs slutt kom for sent for Lötzsch. Han er 37 år og verden er full av unge, lovende talenter som står klare til å overta seierspallen.


Wolfgang Lötzsch fikk vite detaljene i Stasi-filene rundt hans overvåkning etter gjenforeningen med Vest-Tyskland. Operasjonen hadde det lite originale navnet “Spoke” (eike). Operasjon Spoke er en av de største operasjonene innen idrett i det tidligere DDR. En hel avdeling var opptatt med Lötzsch-saken. Mappene inneholder 8.000 sider mot en fiende som egentlig ikke eksisterte. Lötzsch kopierte alle sidene, tok de med seg hjem og leste alt sammen. Hva han får se er mer sjokkerende enn hva han i sin villeste fantasi kunne tro. Nesten alle rundt ham rapporterte til Stasi. De fleste vennene, og til og med hans beste venn som han daglig besøkte, spionerte på ham. Han hjalp til under ritt, kjørte følgebil og hjalp til med langing etc. Ingen har noen gang beklaget hva de gjorde.


Etter murens fall ble Lötzsch Tysk mester for siste gang, 40 år gammel. Denne gang i et gjenforent Tyskland. Det var på 100 km lagtempo. Det var en slags trøst, men den kom litt sent – karrieren var over. Han fikk en kjærkommen sykkel i gave fra Eddy Merckx da han hørte historien til en som ville vært en sterk konkurrent. Siden den kom fra syklingens største legende settes den høyt.

Tysk mester på forfølgelsesritt på bane til myndighetenes irritasjon.

Vi sitter i Chemnitz, i restauranten “Gasthof am Glüksberg,” med en øl. Hvorfor tenkte han ikke på å flykte? Svaret er enkelt. - Vi Saxere er stedbundne. Her kjenner jeg hver stein, merker alle forandringer. Mange forlater dette tidligere fabrikkområdet, kjent for maskinindustri, bilindustri og ikke minst den Øst-Tyske sykkelfabrikken Diamant. Fram til 1990 var navnet Karl-Mark-stadt. Som en del av sammenslåingen med vest-Tyskland var det naturlig å ta fram det gamle navnet, Chemnitz. Han har sine røtter her, og etter foreldrenes død flyttet han tilbake til barndomshjemmet. Gaten som går forbi er av alle ting kalt “Glücksberg” - Gledesfjellet. Han står i sin velholdte hage, stolt peker han oppover bakken. Det var her alt startet, hans første treningsrute, den bratte bakken opp til toppen. Hver morgen starter han fortsatt dagen med en tur i det bølgende landskapet. G


Les flere historier i Gruppetto - Abonnér - Se abo-tilbudene

0 visninger

GRUPPETTO AS

Bråtanveien 3 B
1446 Drøbak

Telefon/Phone: +47 900 56 011

E-post: post@gruppetto-magasin.no

  • Instagram Social Icon
  • facebook-square