• Vidar Petterson

Fra øst til vest - Slovenia

Sist jeg var her var jeg i Jugoslavia.

Etter at de i 1991 ble en selvstendig nasjon, gikk inn i EU, og ble medlem i Nato i 1994 har landet gjennomgått en stor forandring. Inntrykket har gått fra grå-brune nyanser

til alle regnbuens farger.

Jugoslavia var det eneste landet i Øst-blokken som ikke var en del av Warsawa-pakten. Det kan være grunnen til at du ikke føler at du er i et tidligere typisk Østblokkland.

De jobber hardt med å være et gjestfritt og vennlig land.

Og de får det til!

Hovedstaden Ljublana er en sjarmerende by og en tur på elven Ljubljanica er en veldig fin måte å se byen på.

”Førstemann i mål!” vekker minner fra oppveksten hvor det alltid var en eller annen form for konkurranse mellom gutta. Her i Slovenia gjaldt det ikke bare å komme til toppen før de andre kompisene.

Her skulle vi de tre neste dagene ha en heseblesende gjeng i hælene som jaktet på den store formen til Tour de France.


De som ikke allerede hadde fått plass til årets største sykkelfest ville vise at de burde vært invitert, eller i det minste gjøre seg fortjent til en telefon fra et WorldTour lag.

To timer før startskuddet gikk for proffene denne torsdagen rullet vi igjen igang med god hjelp av Miha Kofjac med sykkel mellom beina og GPS i hodet, og Katja Defrančeski i følgebil. Begge hjelpsomme, kunnskapsrike og hyggelige guider fra ”Good Place.” Planen var å sykle de siste 80 kilometerne av dagens etappe i Tour of Slovenia. Ca halve etappen, men den tøffeste delen med dagens to klatringer. Høres ut som en god ide, og når vi får høre at vi avslutter med besøk i VIP-teltet med mat og drikke høres det enda bedre ut.


Men, det er alltid et men. Turen startet med et par behagelige kilometer på småveier som tok oss mot en bratt åsside. Det var tydelig at Miha hadde planer om at vi skulle en tur over den. Vi var riktig nok ikke i løypa enda, men skulle ta en snarvei for å unngå grusveier. OK, høres ikke så dumt ut, men det var før vi hadde startet på bakken opp denne frodige åssiden. Det begynt med 13%, noe som ikke er like ønskelig en tidlig morgen. Det går vel over tenkte jeg når jeg kikker ned for å se om det har dukket opp noen nye og lettere gir siden jeg så ned for tjue sekunder siden. Det hadde det ikke, og i stedet for at tilværelsen lettet litt ga ikke Garminen seg før det sto 24%. Litt i overkant en trøtt morgenstund.

Høye fjelltopper som strekker seg fra Alpene.

Etter 4 kilometer med dette dukket det opp noe som lignet på en bakketopp.

Det stemte heldigvis og jeg trodde at den første av to klatringer på dagens tur var unnagjort. Så feil kan man ta. Her var det ikke bare grusvei som møtte oss, men en

vei med pukk som gjorde det nokså håpløst med racer. Det ble å ta samme vei ned igjen, og Miha beklaget så mye at det var så dårlig vei. Det var greit, vi tok veien rundt nevnte åskam og så bar det rett inn i det som skulle være den første bakken for dagen. Det var en fin bakke på 8 kilometer med 6,3%.

Vi visste at det var en gjeng som holdt veldig mye større fart og var bak oss i løypa. Det var bare å komme seg over toppen å ta fatt på den lange nedkjøringen til Celje. Herlig nedoverkjøring og fortsatt god tid til feltet kommer.

Den tidligere hopperen Primos Roglics ble "hyllet med hoppdresser" over alt.

Det ble som vi tippet støting hele veien til mål blant de store gutta, og Rigoberto Uran viste gryende Tour de France form som dessverre ikke kom til nytte da han veltet tidlig og måtte bryte.

Gjestfriheten i Slovenia var usedvanlig god, og her i gjesteteltet ble det tilbudt smaksprøver på den lokale Brandy, øl og den lokale hvitvinen.


Biltur med smaksprøver

Med syklene på plass i bilen rullet vi av gårde mot Zalec. Vi stoppet midt i byen, ruslet inn i en park hvor vi møtte noe som på avstand så ut som noen litt merkelige skulpturer. Når vi kom nærmere så vi at det var seks ølkraner. Kranene var alt annet enn pynt. Her kunne du kjøpe et glass for 75 kroner med en liten datachip i bunnen som registrerte hvor mange ganger du hadde fylt glasset.

Du kunne fylle glasset seks ganger. De seks kranene ga deg forskjellig øl fra seks mikrobryggerier. En gang i måneden byttes ølmerker i kranene.


Morsomt opplegg, som sannsynligvis ikke hadde fungert like bra i Norge..


Ølkraner med "selvbetjening."

Ut på tur igjen

Det startet pent og forsiktig med noen lette kilometer på idylliske veier hvor vi så langt flere kuer enn biler. Ljubljana lå noen mil bak oss og det var klart for den første stigningen til 1.200 M.o.h. Med 9 kilometer og 5,3% snittstigning så det lovende ut for målet om å holde unna for de ovennevnte sultne ulvene som et par timer etter oss hadde startet på tredje etappe av det 25. Tour of Slovenia. Disse snittprosentene lurte meg også denne gangen. 5,3% tar jo ikke nattesøvnen.

Selv ikke fra en som ikke stod først i køen da klatrekropper ble utdelt.


Når det etter et par kilometer er slakk nedoverbakke betyr det selvfølgelig at det som gjenstår er langt brattere enn de 5,3 prosentene. Det er ikke så farlig, det er bare tall tenkte jeg der vi i fint tempo nærmet oss toppen. Vi fikk høre at proffeltet lå en halvtime bak da vi rundet toppen. Det hørtes ikke så ille ut, så vi fort­satte ned på den andre siden. Etter noen få meter sto det velkommene til Østerrike. Og for en velkomst. Her gikk det bratt nedover. Vi var tre på tur som ikke skulle vinne noe som helst, så vi valgte å bruke hodet og komme oss ned uten kræsj.

Med tanke på nedkjøringen og de 150 rytterne som snart skal satse ned her var det skummelt.

Det gikk fint med oss, og mye av det kan vi takke den nylagte asfalten som fulgte oss det meste av veien. Flaks at det ikke regnet, da blir nylagt svart asfalt ikke fullt så morsom. Rundt den siste svingen og dagens store utfordring møtte oss som en vegg.

Den lille halvtimen vi lå foran feltet på toppen hadde krympet til 20 minutter når vi fortvilet forsøkte å gire til tannhjul som ikke var der.


5 kilometer med en snitt på 12% og partier på 20% og sjansen for å nå også denne toppen før feltet føltes nokså håpløs. Med hjemmehelten og tidligere topphopper, Primoz Roglic og Rigoberto Uran i front av feltet ble det nok kjørt voldsomt i fronten av feltet. Forsøket på å nå toppen før WorldTour gjengen ble mer en kamp om å klamre seg til styret og sikk-sakk kjøring enn å prøve å komme seg over dagens tøffeste utfordring før toget med motorsykler, arrangørbiler og en gjeng uten underhudsfett skulle suse forbi.

De 20 minuttene forsvant enda raskere enn vi hadde fryktet, så det var bare å finne seg et bra sted i veikanten nå som bilene kom tettere og tettere oppover fjellsiden. Veien var smal og det var bare å hoppe av sykkelen og gi plass til de som kan sykle oppover. Vi var bare to kilometer fra toppen. Rytterne er spredt utover hele fjellsiden. Hardkjøret har sprengt feltet i biter. De første kommer i et voldsomt tempo. Nå er det Roglic som har rykket fra og Uran kommer like etter. Jeg slutter aldri å bli imponert over hvor fort det kan sykles oppover.

Etter 10 minutter kommer gruppettoen, og det er mange rare ansikter å se. De har også bra sig oppover, så det er ikke snakk om å ta det rolig. Vi venter på siste rytter som vil ha selskap av broomwagon. Litt nede i bakken dukker den opp. Det er en ensom rytter som sliter seg opp mot toppen. Han ser kjent ut der han med en litt oppgitt mine kikker opp mot toppen. Det er ikke alle spurtbein som er glad i bakker, og disse er det definitivt ikke. De tilhører Mark Cavendish, og trenger ingen nærmere

omtale.

Bled var et av mange fine steder.

Utrolig hvor lange to kilometer med 12-15% stigning og stive pausebein kan være.


Belønningen kom på den andre siden. En lang nedkjøring er alltid behagelig i varmt og fint vær. Selv for oss som ikke hadde det travelt med å komme oss ned var utforkjøringen krevende. Litt for liten leiesykkel og dårligere bremser enn jeg er vant til gjorde det også litt skumlere enn det ellers hadde vært. For proffenes del gikk det ikke fullt så greit. Det ble lagt igjen en del hud og et kragebein i de krappe svingene.

Når vi kom til målområdet hadde heltene for lengst forlatt podiet. Med Roglic som både etappevinner og sammenlagtleder var det Tour de France stemning og slovenerne viste nesten samme iveren med sitt flagg som vi gjør i Norge.


Syklingen er over for denne gang, og Roglic er enda større helt nå enn han var før disse dagene i juni. Grunnen til at rittet tiltrekker seg så mange bra ryttere og lag, er at det kjøres på et bra tidspunkt for ryttere som forbereder seg til Tour de France. Mange kjører også Sveits Rundt, men en del ryttere mener det er for tøft ritt til å bygge form så nærme Touren.


En ting er sikkert; disse dagene i Slovenia tilførte noe nytt. Noe friskt, og ikke minst var det et land med positive og hyggelige mennesker. Uansett hva jeg spurte om ordnet ting seg med et smil. For oss nordmenn er prisene veldig behagelige, så når du er ute og spiser og drikker trenger du ikke å bekymre deg over prisene.

Ta kontakt med ”Good Place” og spør etter Katja, eller Miha. De kan guide deg rundt på det du måtte ønske av sykkelturer. Du trenger heller ikke ta med deg sykkel om du ikke ønsker. De har bra Scott leiesykler.

Jeg må innrømme at Slovenia før denne turen ikke var på min topp ti liste. Det er landet nå! G


0 visninger

GRUPPETTO AS

Bråtanveien 3 B
1446 Drøbak

Telefon/Phone: +47 900 56 011

E-post: post@gruppetto-magasin.no

  • Instagram Social Icon
  • facebook-square